«Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene
Der skog og tundra sprer seg krevende og vill
Da feiler du min kjære,
for det er blant mennesker at ensomhet blir til.»
(Helge Ingstad)
I Norge har vi marka, skogen eller fjellet rett utenfor dørstokken uansett hvor vi bor i landet. Rett der ute finnes det bjørkenever, en tørr-gran, kanskje en tyrirot om du er ekstra heldig og lyden av en bekk som sildrer like ved. Det er hit jeg har dratt hver gang jeg trenger å huske på hvordan livet er uten ytre påvirkninger som drar meg i alle retninger. «Utesitting» kalte vikingene det, når de satt i naturen for å få kontakt med seg selv, naturen og livets mysterier.
«Utesitting» ble ulovlig med kristendommen på slutten av 1100 tallet, men tradisjonen lever videre i det enkle friluftslivet, det som ikke handler om å prestere eller vinne, men om å være. Kanskje er denne pausen i samfunnet en mulighet til å vedlikeholde en eldgammel tradisjon. Vi får mulighet til å kjenne på luksusen det er å dempe hverdagens støy og å være utilgjengelig uten dårlig samvittighet.
Det er noe herlig ukomplisert ved å gå inn i skogen alene bare for å være der. Du samler ved, organiserer bålplassen, fyrer og koker opp vann til en kopp kaffe. Etter ritualet går du hjem uten å ha oppnådd noe. Du har ikke fremmet karrieren din, den sosiale statusen din er uendret og du har ikke tjent en krone. Tiden alene foran bålet gjør deg ikke nødvendigvis til en bedre samfunnsborger, men du får oppleve hvem du er når ingen ser på.